Vår største utfordring i dag er nemlig ikke mangel på kunnskap om hva vi må gjøre, men mangel på handling basert på denne kunnskapen.

• Det haster å få på plass «økologiske sjøkart», slik at kunnskap om naturverdier, sårbare arter og økosystemer kan være med i plan- og beslutningsprosesser fra start. Funn av sårbare koraller og svampskoger kan ikke komme som «julekvelden på kjerringa» lenge etter at en utbygging er godkjent og igangsatt.
• Vi trenger et nasjonalt marint naturkartleggingsprogram som systematisk kan synliggjøre naturverdier under de blå flater, slik at vi unngår å planlegge og forvalte i blinde.
• Vi tenger et nettverk av bevaringsområder på kysten i tråd med Norges forpliktelser om å bevare 30 prosent av naturarealene innen 2030. Samtidig vet vi at bevaringsarealer generelt må være store for å lykkes, mer enn 100 km², og vernet må være strengt, inkludert begrensning i fangst og fiske.
• Vi må i tråd med naturavtalen restaurere ødelagt natur. Vi må handle lokalt med å rydde og gjenoppbygge leveområder, samtidig som vi må ha et større fokus på økosystemenes livsviktige prosesser og stanse destruktive aktiviteter som forurensing og overfiske.
• Vi må beskytte og styrke naturens usynlige «stier». Økosystemet er en vev hvor «alt henger sammen med alt». Brytes en lenke faller systemet sammen. For eksempel er villaksen avhengig av godt miljø i elva, fjorden og havet, og å kunne vandre fritt mellom disse, for å ha god overlevelse og produksjon som vi kan høste av.
• Vi må slutte «bit for bit» nedbygging av kysten. Hver bit er i seg selv liten og naturkonsekvenser blir da fort vurdert som «liten». Faktum er at alle disse bitene til sammen danner en kjede av forringet kyst og brutte økologiske lenker. Et enkelt grep er å endre rekkefølgebestemmelser, slik at konsekvenser for natur vurderes først.
• Vi trenger kommunene med på laget. Kommunene, med plan og bygningsloven, sitter nærmest til å kunne snu en negativ utvikling og balansere behovet for plass til økonomisk utvikling med naturnøytralitet og naturvern, også i havet ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen.

Jeg kunne fortsatt lenge med min liste. Det er mye som kan og må gjøres.

Jeg mener vi også må våge å sette en prislapp på natur, slik at natur kan komme med i regnestykket. I dag blir konsekvenser for natur og miljø «ekspertvurdert» synsing. Vi må sette en prislapp på forbruk av natur som går ut over en «markedsverdi», noe som også FNs Naturpanel påpeker.

Det koster for eksempel 10 millioner å restaurere 100 m² ålegraseng. Det bør inn i regnestykket når utbygging av en småbåthavn skal vurderes. I tillegg bør vi også taksere inn kostnaden ved tap av alle de små artene som lever i enga og de større fiskene – de vi vil fiske – som mister sitt matfat, oppvekst- og leveområde. Denne ålegrasenga er kanskje også en viktig funksjonell del av naturen i en sammenhengende kjede leveområder for kysttorsken og andre kystlevende arter. Dette samlede tapet, som øker over år, bør vi også ha med i regnestykket.

Vi trenger en nasjonal forvaltningsdugnad hvor forskere, naturvitere, politikere, forvaltere, organisasjoner og allmennheten kan bidra fra hver sin arena. FNs Naturavtale lister 23 mål for umiddelbar handling som skal fullføres innen 2030.

Norge må lede an, gitt vår lange kyst, vår posisjon som en maritim nasjon og leder av Havpanelet. Ved å gjennomføre disse målene, vil vi ikke bare bevare vår natur, men også vise globalt lederskap i miljøforvaltning.

Husk, vi gjør ikke dette for å «redde naturen». Naturen klarer seg alltid, men kanskje ikke til vår fordel. Denne redningsaksjon er for oss selv. Gjennom å bygge opp rike hav og å sikre at den blå skogen ikke bare overlever, men trives, vil også medføre til at vi og våre etterfølgere, kan trives.