| november 1st, 2023 | Høydepunkter

30 BY 30: HVORDAN RESTAURERER VI TARESKOGEN?

Barbro Taraldset Haugland – Havforskningsinstituttet (HI)

Vi er nå et par år inn i FNs 10-år for havet, og fokuset på gjenoppretting av blå skog langs kysten øker. I desember signerte Norge FNs Naturavtale – 30 by 30 –  hvor ett av målene er å restaurere 30% av all ødelagt natur innen 2030. Men er vi klar? Har vi nok kunnskap om hvor og hvordan tareskog bør restaureres for å oppnå langsiktige mål? Og gir lovverket egentlig anledning til å oppfylle restaureringsmålene? 

Restaurering av tareskog er hverken et ukjent eller nytenkende fenomen. Det første dokumenterte tilfellet skjedde for så mye som 300 år siden, i Japan. I 1718 bad munken Saint Teiden fiskere om å kaste stein i vannet langs kysten hvor tareskogen hadde forsvunnet. Dette skulle lage habitat som taren kunne vokse på. Altså – det første dokumenterte tilfellet av det vi i dag kaller aktiv restaurering. I dag er Japan det landet som har satt i gang flest restaureringsprosjekter – over 700 i tiden mellom 1970 og 2014. Til sammen 100 hektar, eller 1 km2, med tareskog har blitt restaurert. Disse tallene viser hvor arbeidsintensivt restaurering av marin natur virkelig er, og gir en ide om størrelsen på utfordringene som Norge nå går i møte.

Identifisering av tiltaksbehov – og hvordan man skal gå frem 

Restaurering har fått mer vind under seilene de siste 10 årene, hvor flere forsøk på restaurering har blitt gjennomført enn gjennom hele historien før. Mye kunnskap har blitt samlet om hva som er viktig for å lykkes med restaurering av tareskog, se for eksempel den nye UNEP rapporten, men det gjenstår fremdeles utfordringer når det kommer til å identifisere hvilke type tiltak det er behov for, og på hvilken skala.

Første steg er å vite at tareskogen faktisk har minket i området, ellers er jo restaurering unødvendig. Dette er imidlertid ikke alltid like lett. Om en naturtype har minket i et område kan ofte være vanskeligere å få bekreftet i havet enn på land, blant annet fordi overvåking i sjø er mye mer kostbart og arbeidsintensivt enn på land. Det kan dog være veldig tydelig i tilfeller der det har skjedd et menneskelig inngrep i naturen, eller der hvor større områder har mistet tareskogen, for eksempel som følge av beiting av kråkeboller.

Om det er mistanke, men ikke mulig å få bekreftet en reduksjon av tareskogen, er det absolutt viktigst å starte overvåkning som kan påvise endringer. Og om mulig, innføre preventive tiltak, slik som for eksempel regulering av aktiviteter som kan negativt påvirke for å sikre at det ikke skjer en reduksjon i fremtiden. Bevaringstiltak vil alltid være billigere og enklere å gjennomføre enn restaurering.

Om man er sikker på at det har skjedd en reduksjon av tareskogen, da er steg nummer 2 å prøve å identifisere årsaken(e). Om man begynner med restaurering uten å vite noe om årsaken(e) bak reduksjonen fikser man kun symptomet. Om man ikke også adresserer årsaken, kan det føre til at man kontinuerlig må fortsette med aktiv restaurering i samme området over overskuelig fremtid, noe som vil være veldig kostbart, i tillegg til at det i verste fall ikke fungerer i hele tatt. Noen årsaker kan man gjøre noe med, som overfiske eller overgjødsling. Men når årsaken er hyppigere marine hetebølger og et klima i endring er det kanskje lite å vinne på å restaurere lokalt.

Beslutningskart for restaurering av tareskog (fra: UNEP 2023, Into the Blue: Securing a Sustainable Future for Kelp Forests (link)

Et eksempel på dette er fra California, hvor aktiv restaurering av tareskogen har holdt på siden de begynte på 1960-tallet. Problemet der er i dag tilbakevendende kråkeboller som beiter ned store deler av tareskogen. Årsakene til dette er komplekse og sammensatte, og varierer lokalt, og har derfor ikke vært enkle å adressere eller løse. Og så lenge årsaken til kråkebolleoppblomstringene ikke blir adressert og løst, må man fortsette å restaurere på ubestemt tid.

Når hovedårsaken(e) har blitt identifisert, kan man gå videre til steg nummer 3: Location location location. Akkurat som i boligmarkedet er lokasjon av stor betydning – det vil si hvor innenfor det påvirkede området man begynner arbeidet med restaurering. Nærhet til en etablert tareskog har vist seg å være en nøkkelfaktor når det kommer til suksessfull restaurering. Gjennomfører man arbeidet mer enn 1000 m unna en etablert tareskog, minker sjansen for å lykkes. Dette er sannsynligvis på grunn av at restaureringsområdet får hjelp av sporer fra etablerte tareskoger. Dette fremhever også viktigheten av å ta vare på den tareskogen vi allerede har.

Det har blitt utviklet flere aktive metoder som kan brukes under restaurering, for eksempel utsetting av kunstig rev for å skape et habitat for taren å vokse på, og å transplantere tareplanter sådd på småstein – en metode som har fått det treffende navnet grønn grus. Hvilken metode som er best egnet i et område vil være sterkt avhengig av årsakene til reduksjonen, i tillegg til lokale miljøbetingelser. En metode som fungerer godt i et område vil dermed ikke være gitt å fungere i et annet område. En del av metodene har blitt testet ut på flere steder, men vi trenger fremdeles mer kunnskap om hvilke kombinasjoner av metoder som kan gi det beste resultatet, både på kort og lang sikt. 

Alternativet – la naturen få restituere seg selv

Den beste måten å restaurere økosystemer på er å bruke naturens egen evne til selvreparasjon, i det vi kaller naturbasert løsning. Det er denne evnen 30 by 30 viser til. Naturbaserte løsninger er en samlebetegnelse på metoder som «hermer» etter naturen, altså tar utgangspunkt i naturlige prosesser og økosystemer. I dette inngår også den veldig lite arbeidsintensive metoden, nemlig «la det få stå i fred».

All restaurering hvor vi mennesker går inn aktivt for å prøve å fikse eller reparere naturen kommer med risiko for å mislykkes. Dette finnes det utallige eksempler på, både fra over og under vann. Rett og slett fordi naturen og økosystemer er såpass komplekse, at å få full oversikt over alle de små delene som spiller en rolle (dvs alle dyreartene, algene, havbunntypen, næringsstoffene, havstrømmene osv), og hvor stor rolle de spiller, er en nesten umulig oppgave. Ved å gå inn og aktivt endre noe, vil det være en risiko for at det er én del som responderer på en overraskende måte. Men hvis man lar naturen være i fred, viser den stor evne til å restituere økosystemene selv.

Det er etablert 16 marine verneområder i Norge i dag, og en rekke flere er under planlegging. Internasjonale studier, blant annet fra New Zealand, har vist at restaurering krever klare mål, store nok områder, god regulering iht IUCNs kriterier og håndheving. Per i dag er reguleringen i Norges verneområder svak, blant annet er fiske ofte lov – en aktivitet vi vet påvirker tareskogens økosystem. Marine verneområder kan være en god passiv metode for å restaurere tareskogen langs kysten vår, om verneforskriftene begrenser de menneskelige aktivitetene som vi vet påvirker økosystemet. 

Sukkertareskog utenfor Bergen. Foto: NIVA

Oppskalering og å se det store bildet 

Frem til i dag har de fleste forsøkene på restaurering vært eksperimentelle, basert på dykking og på liten skala, både når det kommer til areal (1 hektar) og tid (et par år). Disse mindre prosjektene – slik som Tarevokterne som hjelper tareskogen i nord – er absolutt viktig, og en del av løsningen. Samtidig er vi nødt til å oppskalere innsatsen, og om vi skal ha muligheten til det er det noen praktiske utfordringer som må løses:

A) aktiviteter som fungerer på liten skala fungerer ikke nødvendigvis når det blir oppskalert – vi trenger prosjekter som vil fungere på en skala som er relevant for forvaltning, dvs 100 hektar eller større, om det skal ha forvaltningsverdi

B) vi trenger en verktøykasse med metoder som er velutprøvde, inkludert kombinasjoner av metoder som virker sammen, og som kan fungere på forskjellige lokasjoner avhengig av hva de forskjellige årsakene bak reduksjonen er. Dette inkluderer aktive metoder som utsåing av tareplanter, kunstige rev og fjerning av kråkeboller, men også passive, slik som regulering av fiske og annen menneskelig aktivitet.  

C) vi trenger enklere og mer kostnadseffektive metoder om vi skal ha muligheten til å oppskalere restaurering. Mindre prosjekter er ofte dykkebaserte, noe som er veldig arbeidsintensiv restaurering og altfor dyrt for storskala prosjekter

Et restaureringsinitiativ utviklet på HI viser svært lovende resultater som kan adressere noen av disse utfordringene. Grønn grus er den kanskje største internasjonale suksessen som finnes i dag for aktiv restaurering og har vist lovende resultater på fire kontinenter.

Globalt er det noen storskala prosjekter som har lykkes, det vil si områder som dekker over 100 hektar. Det første vellykkede storskala-prosjektet ble gjennomført her i Norge, i en fjord i Finnmark. Og her har tareskogen kommet godt tilbake, noe som viser at storskala prosjekter absolutt er mulig, så lenge det er gjennomført på en gjennomtenkt måte med fakta og kunnskap i ryggen.

Et annet problem er at restaurering ofte blir sett på som en isolert aktivitet. De fleste prosjektene fokuserer kun på selve taren. Men økosystemet i havet er komplekst, og vi kan hverken beskytte eller restaurere tareskogen godt om vi ikke inkluderer de andre artene som også spiller sin rolle i tareskogen. Et holistisk perspektiv er derfor viktig for å øke sjansen for å lykkes.

Se for eksempel for deg en tareskog som har blitt beitet ned av kråkeboller. Da hjelper det nødvendigvis ikke om vi sår ut mange nye tareplanter eller setter ut kunstige rev. De nye plantene vil sannsynligvis også bli nedbeitet. Vi kan inkludere kråkebollene i planen vår, og fjerne kråkeboller samtidig som vi sår ut nye tareplanter. Dette kan føre til at tareskogen får vokse i fred i et par år, men om det ikke er noen rovdyr tilstede som samtidig kan hjelpe oss å holde kontroll på kråkebollepopulasjonen, er det en god sjanse for at den øker igjen, og beiter skogen ned til vi står igjen med en ørken. Om vi i tillegg forvalter fisking av rovdyr i denne planen, slik som torsk og breiflabb – fisk som spiser kråkeboller, kan vi nærme oss et balansert økosystem hvor tareskogen klarer seg over lengre tid. I et økosystem er det selvfølgelig mange andre arter som også kan spille en rolle og påvirke tareskogen, men om vi i dette eksempelet går fra å fokusere på 1 art (taren) til 4 (taren, kråkebollene, torsken og breiflabben) øker vi sjansen drastisk for å lykkes og at den restaurerte tareskogen blir værende over lang tid.

Fra globale bevegelser til lokal handling 

Vi har fremdeles en jobb igjen å gjøre når det kommer til å finne de beste metodene for å ekspandere restaurering. I dag er det flere nettverk (NGOs, folkeforskning) som jobber sammen for å dele kunnskap, koble sammen folk, dele erfaringer og motivasjon. Et eksempel er Kelp Forest Alliance, hvor man også kan følge antall restaureringsprosjekter som foregår verden rundt.

I Norge er de forskjellige metodene som kan brukes for å restaurere et område forvaltet under forskjellige lover (se tabell for mer detaljer). For noen aktiviteter finnes det ingen begrensninger – de kan bli gjort av alle, hvor som helst, over et så stort eller lite område som ønsket. Dette gjelder i stor del det som har med kråkeboller å gjøre, da kråkeboller og andre pigghuder (i motsetning til for eksempel fisk) ikke er dekket av dyrevelferdsloven, men av havressursloven. Man kan altså plukke eller knuse kråkeboller for hånd, slik som Tarevokterne gjør i Tromsø, så lenge man ikke bruker feller eller «støvsugere» – de to siste metodene må søkes om da det kan føre til innsamling av andre dyr i tillegg (dvs bifangst).

Om man vil så ut tareplanter, sette ut kunstige rev eller kalke et område, må dette søkes om. Og det må søkes for hvert område man ønsker å behandle. Dette er forsåvidt en god tilnærming, da det å aktivt gå inn og prøve å «fikse» naturen kan ende opp med å gjøre mer skade enn nytte. Men, som i alle tilfeller når det kommer til regulering, er det viktig å finne den gode balansen mellom å regulere for å støtte naturen og samtidig ikke hindre gode tiltak.

Tabell som oppsummerer forskjellige norske lover og regler assosiert med restaurering av tareskog (fra: Verbeek et al. 2021, Restoring Norway’s underwater forests. A strategy to recover kelp ecosystems from urchin barrens. SeaForester, NIVA & Akvaplan-niva)

I 2010 skrev Norge under på en avtale om en 10-årsplan for å stanse tapet av biologisk mangfold, også kalt Aichi-målene. I 2020, da fristen gikk ut, var ingen av disse målene nådd. Skal vi ha en sjanse til å nå 30 by 30 målene når det kommer til restaurering, er vi nødt til å kartlegge omfanget og årsakene til reduksjonen av tareskog, utforme hensiktsmessige tiltak, takle utfordringene med oppskalering og redusere barrierer for positive og naturbaserte løsninger.